De mest fryktede krisene er de som treffer bankene i hjertet av det økonomiske systemet. Når det finansielle oksygenet slutter å pumpes ut i økonomien stopper alt opp. Selv gode selskaper med sunne balanser kveles hvis likviditeten forsvinner.
På tross av alvorligheten er dessverre bankkriser en gjentagende hendelse gjennom historien. Forrige uke kom det en ubehagelig påminnelse om at det kan skje igjen når Silicon Valley Bank gikk overende.
Det begynte med at de skulle reparere balansen ved å realisere noen obligasjoner med lav rente for å flytte det inn i kortere papirer som har fått høyere rente den siste tiden.
Forskjellen mellom banker og andre selskap er at slike tiltak ofte virker mot sin hensikt – de skaper spørsmål om banken har problemer og det forteller investorer og kunder at det kanskje er lurt å stikke av før det blir verre. Dette skjedde også denne gangen, og banken kollapset bare to døgn etter. Denne dynamikken er like gammel som bankbransjen selv.
Få ut pengene før alle andre gjør det
I helgen fikk vi igjen se det alt for kjente bildet hvor folk køer opp utenfor bankene for å få ut pengene sine før alle andre gjør det samme. Fordi bankene alltid låner ut mer penger enn de har i innskudd, kan du i prinsippet risikere at bankene ikke har kapital til å dekke uttakene hvis for mange gjør det samtidig. Dermed gjelder det å få ut pengene før alle andre gjør det. And so the bank run begins …
Selv om bankkriser har underliggende årsaker, oppstår de alltid brått og uventet fordi det er tilliten fra investorer og innskuddskunder som avgjør skjebnen til bankene. Og tap av tillit til en bank sprer seg som ild i tørt gress. I neste omgang tenker gjerne investorer og kunder at det kanskje også er problemer hos andre banker, og på den måten blir en liten gressbrann til en konflagrasjon som får systemiske konsekvenser.
Forrige uke falt kursen i alle banker i USA, indeksen for banker var ned over 10 prosent og i skrivende stund er nervøsiteten (uttrykt ved økt volatilitet) svært høy. Dette skaper ubehagelige assosiasjoner til høsten 2008 hvor det hadde ulmet et helt år i banksektoren etter Northern Rock begynte å vakle i september 2007.
I dagene etter kollapsen av Silicon Vally Bank minner finanskommentatorer oss om forskjellene mellom den litt spesielle start-up fokuserte nisjebanken og det bredere bankmarkedet. Ingen risiko for spredning denne gangen heller. Likevel dukket det altså opp køer utenfor First Republic Bank i Los Angeles på lørdag.
Så til spørsmålet (som jeg nettopp sa hva umulig å svare på 😊) – er vi på vei inn i en ny bankkrise? I boken This Time Is Different: Eight Centuries of Financial Folly beskriver Kenneth Rogoff og Carmen Reinhart hvordan finanskriser har vært en integrert del av det finansielle systemet fra starten, og hvordan påbegynnende kriser alltid blir bagatellisert med å forklare hvorfor det er forskjellig denne gangen.
Det er gjerne den siste krisen vi bruker som bevis for at det denne gangen er annerledes – som det også er. Vi er ikke på vei inn i en ny finanskrise trigget av sub-prime lån som skjedde i 2008. Samtidig er det noen faretegn som ikke er spesifikk for én bank eller til og med én sektor.
1. Enorm oppbygging av likviditet – og påfølgende kontraksjon
Gjennom koronaperioden fikk vi den største økningen i likviditet noensinne. Penger flommet ut fra sentralbanker verden over og finansierte alt fra kortvarig forbruk til investeringer i børs, start-ups, kryptovalutaer og mye annet. Mye av pengene ble også stående på bankkontoer og fungerte som billig finansiering av utlånsporteføljene til bankene. Reventure Consulting påpekte nylig at vi nå har kontraksjon i pengemengden.
Dette har bare skjedd fire ganger i historien, og alle tilfellene ble etterfulgt av en krise. Sist gang var i 1929.
2. Økende rente og invertert rentekurve
En sentral del av bankenes forretningsmodell er å hente penger i den korte enden av rentekurven og låne ut med lengre tidshorisont hvor rentene er litt høyere. Forskjellen mellom disse gir en god margin i normale tider.
Men vi er ikke i normale tider. Rentekurven er invertert, som betyr at renten er høyere for lån med kortere varighet. Pengene som finansierte utlånsporteføljene til bankene har blitt dyrere uten at kundene nødvendigvis betaler mer for langsiktige lån. I USA har også mange 30 års fastrentelån som er sikret mot renteoppgang. Bra for kundene, ikke så bra for bankene.
Grafen under viser forskjellen mellom lange renter (10 år) og korte (3 mnd). Historisk gjennomsnitt er ca 1,5 prosent – nå er det omtrent det samme med negativt fortegn. Det er ikke beroligende å se på historikken for hva som har fulgt de andre ganger dette har skjedd.
Økte renter gjør også at obligasjoner faller i verdi. Dette gjør at banker som har obligasjoner med lang løpetid i balansen må realisere tap hvis papirene omsettes. Dette kan gjelde flere banker enn SVB.
3. Økende tap hos lånekunder
Rentehevinger, negativ reallønnsvekst og økende arbeidsledighet har alle negativ effekt på kundenes økonomi og betalingsevne for lånene. Dette vil oversettes til høyere tap i bankenes utlånsporteføljer.
Tapene har vært svært lave gjennom de siste årene, men i en rapport fra KPMG (Non-performing loans: Early signs point towards an increase in 2023) i fjor vises det til en økning i lån som har hatt en markant forverring av kredittrisiko gjennom 2022 og dette vil antagelig øke gjennom 2023.
Hvor kan man investere for å beskytte seg?
Som alltid er diversifisering og å sitte stille i båten de beste rådene. Garantier fra myndigheter om redningspakker kan plutselig gi oppgang i markedet selv om utsiktene er dårlige. Kanskje Fed senker rentebanen for å redusere stress i banksektoren nå? Det vil antagelig føre til oppgang i aksjemarkedet.
Det var mange som var "smarte" og gikk ut av markedet når koronapandemien traff i mars 2020. Når verden så ut til å gå til grunne ble fasiten 40 prosent oppgang de neste seks månedene. Så det smarte er nok å lene seg tilbake, ta frem popcornet og hold på posisjonene dine.
Gi pengene dine superkrefter
Erik Kaland er produktsjef for sparing og pensjon i Storebrand. I denne bloggen deler han sine tanker om markedet. Teksten inneholder personlige meninger, og er ikke nødvendigvis sammenfallende med Storebrands offisielle markedssyn.
